Ingen skam å gå i land
Dette er min andre sesong som landkrabbe. For et par år siden tenkte jeg at nå er det på tide å bruke sommeren til noe annet enn seiling. Men når jeg kjenner eimen av løsemidler og den svake duren fra poleringsmaskiner, tenker jeg at det ville vært fint å stikke hodet frem fra undersiden av skroget og rope etter en kopp stram kaffe og en tørr fyrstekake.
I Direktoratet for Byggkvalitet (DiBK) har det ikke blitt fyrstekake, men mange kopper kaffe. Jeg husker godt den svake duren av tastatur mot grove fingertupper som finsliper forskrifter og rundskriv. «Er det våre forskrifter de flikker på nå? Er det nå det skal skje? Lemper de endelig på kompetansekravet til ansvarlig søker?» Forventningene fra korridorene i DiBK minner om forventningene i båthavnen, men så ble ikke sesongen akkurat slik jeg håpet på likevel. Det var ikke vår forskrift de endret. Så nå legger vi til kai for en stund. Signalene fra DiBK er at vi må finne andre måter for å gjøre det enklere å rehabilitere gamle piper eller sette inn nytt stål. Nå er det søknadsplikten som står for fall. Blir vi kvitt den blir det mindre byråkratisk og dermed billigere å sikre seg mot brann. Vi jobber på.
Steinar Vigdal, styreleder